Want to run…

Skrevet: 17.02.2011

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har mest lyst til å stikke at… løpe bort! Jeg klarer ikke dette her mer. Kroppen vil ille holde seg oppe lenger. Tankene er for mange, de løper fra meg… de ler av meg…de er på lag med stemmene. Akkurat nå sitter jeg her… jeg møtte opp, selv om jeg mest har lyst til å stikke av. Fordufte bort… bare forsvinne og ikke eksistere mer. Rommet er stort. Det er bare meg og sensoren her. I det stille hvisker jeg til meg selv at “dette kommer til å gå bra”, men stemmene ler av meg og blåser bort den hviskende tanken. Jeg sitter hele tiden å vurderer… vurderer om jeg bare skal løpe bort her i fra… Nå?… nei, jeg kan ikke… kan ikke ødelegge denne muligheten. Selv om muligheten mest sansynlig kommer til å påpeke, med stor skrift, at jeg feiler. Feiler i alt. Så jeg må… jeg kan ikke la andre få si at jeg ville ha klart det, uten å ha bevis for at jeg feilet! Så, skal jeg løpe? Jeg har lyst… bare dra og fordufte bort. Uroen sitter i kroppen… trangen sitter godt fast i meg. Stemmene er godt synlige. De mobber meg. Sier jeg ikke er god nok, sier jeg like godt kan finne fram skalpen. “Men jeg har ikke skalpen lenger!”. De hører ikke… de vil ikke tro på meg. Bare fortsetter å rope.

I Can do it!
No, you can’t!
Yes, i Can!
No!
Yes!
No!
… No I Can’t..!