Jeg er redd. Redd for hva som vil komme til å skje. Jeg klarer ikke skille ut tankene. Klarer ikke gjennkjenne følelsene. Jeg er bortkommen i mine egne tanker… Alt er rotete – it is a mess – akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne komme meg bort. Langt vekk. Løpe bort fra alt sammen. Jeg har lyst til å krype meg sammen… gjøre meg så liten som mulig. Fordufte bort ville vært det beste nå. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Klarer ikke sitte stille. Blikket er fjert. Jeg føler meg fanget i min egen kropp… en del av meg vil utagere stort. Rope! Løpe! Skrike! Slå og sparke! Hvor sinne kommer fra, vet jeg ikke. Det har alltid vært der. Alltid vært en del av meg. Men fornuften har alltid holdt det til bake – det er best slik – og nå har det, etter alle disse årene, samlet seg opp. Blitt sterkere. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Fornuften sier det er fremmed. Ukjent. Jeg er redd det en dag skal eksplodere. Jeg er redd det en dag skal gå for langt.
