Don’t Let The Darkness Take Me

Det er snart kveld. Ute har det begynt å bli mørkt. Tanken om å være alene skremmer meg. Jeg kan høre stemmene hviske lavt. Det er først når kvelden kommer, at jeg kjenner hvor sliten jeg er… Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kroppen er urolig. Stemmene sniker seg innpå. Ønske om å utagere blir større for hver minutt som går. Men kroppen er for sliten. Orker ikke røre meg. Blir bare sittende å tenke. Jeg kjenner gråten er på vei, men jeg klarer ikke slippe fra meg tårene. - hva om jeg bare gjør det litt? NEI! Det løser ingenting. Ikke et lite risp en gang? Nei! Trangen er der, men fornuften kjemper. Stemmene har enda ikke kommet fram, men jeg vet de er der. Inni meg føles det mørkt og tomt. Jeg begynner å tenke på morgendagen… Leter etter noe å se fram til. Noe som letter sinnet. Tankene blir stille. Det eneste som høres er ekkoet til stemmene. NEI! Det løser ingenting! Minuttene går over til timer. Jeg liker ikke å være alene. Det blir for stille rundt meg. Jeg prøver å telle. Jeg prøver å finne ut hvor lenge siden. Jeg vet det har gått måneder… Men har det vært noe i mellom? Husker ikke. Vil ikke huske. Jeg vil ikke minnes på skuffelsen… kjenne på fortvilelsen over å ha gjort det… Trangen. Rastløshetrn. Jeg er lei! Jeg er sliten… Jeg vil ikke sitte mer i mørket. Jeg skal ikke ødelegge dette. Nytt år, nye muligheter. Er det ikke slik? Selv om mørket fanger meg… som et mørkt teppet dekker over meg, skal jeg ikke la det ta meg. Jeg skal ikke slippe fram stemmene. Jeg skal ikke lokke fram trangen… Jeg skal ikke la mørket ta meg.