Tankene om å være til bry… være i veien…
Juleferien ble over, og tom for energi dro jeg tilbake til leiligheten i byen. Det som var usagt, forble usagt. Jeg er skuffet over meg selv. Et indre nag som sitter som en klegg. Jeg er redd, det skal jeg innrømme. Men dum er jeg og. Jeg skulle ha sagt noe!
Tankene… stemmene… jeg er lei. Sliten…
Skolen begynte for tre uker siden, og det kjennes godt med rutiner igjen. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg kommer fult forberedt og tidsnok til undervisningene… men jeg er der i alle fall.
Jeg vet ikke helt hva som skjer. Men kroppen min går på auto det meste av tiden. Jeg har vært to ganger hos DPS nå, etter at jeg kom hjem etter juleferien. Jeg vet ikke hva jeg syns om det. Det er liksom det å begynne å prate, med nok en fremmed person, og brette ut om alt og ingenting. Jeg har bestemt meg for å gi det en sjanse. Gi den nye psykologen en sjanse. Men allikevel… jeg liker det ikke.
Så, etter en koselig ferie hjemme med familien… er jeg tilbake til hverdagen igjen.
Jeg vet godt at jeg ikke har oppdatert noe særlig etter at jeg kom tilbake til leiligheten… og detter er nok mer et notat til meg selv. Men jeg må finne igjen ordene. Finne de riktige ordene og lage setninger. Får sortert tankene… få en oversikt…
Hverdagen er den som er hard etter min mening. Jeg ønsker deg lykke til med nye psykologen <3 *klemme*